Juniorpensjonistenes sølvbryllupstur

Tjuvstart fredag 22 mars

Sølvbryllupsturen hadde blitt planlagt som en overaskelse for Marit opptil 6 måneder i forveien. En av grunntankene var at vi skulle besøke Highclere Castle (kjent som Downton Abbey i TV-serien), men siden grevinnen hadde planer den helgen ble det ikke slik. Uansett startet turen med et besøk på Statholdergaarden hvor vi faktisk spiste en av våre første finere middager for 25 år siden (og ga dem skriftlig rapport til Guide Michelin, vi liker å tro vi var med på å gi dem stjerne første gang). Til tross for at jeg var ute i god tid var selve restauranten full, så vi måtte ta til takke med krostuen i kjelleren, men 10 retters menyen der er både svært god og rimelig priset. Faktisk ble dette det beste måltidet på hele turen!

Menyen

Maten

Vinene

Fra Statholdergaarden gikk så turen videre til Gardermoen med NSB for en overnatting på hotell Radisson Blue.  Vi rakk å konstatere at baren der oppe serverer bare moderat gode GT'er.

Til Marlow lørdag 23 mars

Siden flybillettene var innkjøpt i svært god tid var prisforskjellen på Plus og Go bare et par hundrelapper så vi hadde gleden av å fly Plus fra Oslo til London. Frokosten man da får er faktisk meget god, og man kunne unne seg en musserende til maten. Vel fremme i London ble vi hentet av en bil fra Sixt Ride som de heter nå, og ble pent kjørt de 30 minuttene til lille Marlow i Buckinghamshire. Der skulle vi bo på hotellet 'The Compleat Angler' oppkalt etter en bok som er fluefiskernes bibel. Hotellet ligger vakkert til ved et lite stryk i Themsen, og hvert rom har navn etter en klassisk flue til å fiske med. Rommet var ikke klart når vi kom så vi tok en runde rundt i Marlow som er en meget sjarmerende by.

Broen som leder inn i byen er designet av samme mann, William Tierney Clark som har designet kjede-broen over Donau i Budapest, og disse to broene er de eneste som gjenstår av mannens totale produksjon. I Marlow ligger den eneste puben med to stjerner i Michelin-guiden men der visste vi det var fullt. De har også en pub til, litt mer sentralt, hvor man ikke kan reservere bord. Vi ankom fem minutter etter åpningstid, men da hadde den allerede fylt seg opp! Vi måtte ta til takke med Brasserie Cote, men det var også svært bra. Marlow er i det hele tatt en by hvor man ikke spiser dårlig. Grunnen til at vi skulle akkurat dit, var at for 25 år siden var jeg på flere jobbreiser dit, og hadde alltid tenkt å ta med Marit på en av dem. Det ble det aldri noe av, så nå var tiden kommet for å rette det opp. Etter lunsj sjekket vi inn på hotellet hvor vi hadde fått et riktig bra rom (Nr 91 selv om vi et kort øyeblikk ble anvist nummer 94 med to ekstra senger).

Vi hadde en rolig ettermiddag med litt rusling i Marlow, før vi spiste middag i Riverside Restaurant på hotellet. Vi tok Guinea Fowl eller perlehøne til hovedrett, noe som viste seg å være et meget bra valg.

Blenheim Palace og Oxfgord søndag 24 mars

Søndagen var dagen da vi skulle ha besøkt Highclere Castle. Siden det ikke gikk hadde jeg funnet et annet palass å besøke nemlig godset til hertugene av Marlborough, Blenheim Palace utenfor Oxford.

Detaljer fra Blenheim, med 'The Blenheim Despatch' nederst til venstre

Det er et av de mest storslåtte palasser i Storbrittania og står også på UNESCO's verdensarvliste. Det er også kjent som Winston Churchill's fødested så det er en del utstillinger om hans liv også. Vi ble med på en guidet tur og fikk en oversikt over de mest storslåtte rommene. Fra Blenheim tok vi bussen til Oxford og gikk av på stasjonen som Google kunne fortelle lå nærmest der jeg hadde bestilt lunsj, restauranten The Cherwell Boathouse, som også leier ut tradisjonelle elvebåter for å kunne bedrive det engelskmennene kaller punting, som altså er båtturer hvor en person står bak og bruker en lang stang for å drive båten fremover, ganske likt som gondolene i Venezia.

Til lunsjen, hadde vi selvsagt Sunday Roast i beste engelske tradisjon, siden det var søndag middag. Vi drakk en Cabernet Franc fra Saumur-Champigny i Loire til, noe vår kelner synes var et godt men uvanlig valg så han spurte hvorfor vi valgte den. Han ble litt misunnelig over å høre at vi hadde vært der for et års tid siden og at det var grunnen. Deretter tok vi taxi inn til byen hvor vi ruslet litt rundt og så tok Hop on - Hop off bussen på en hel runde rundt i byen for å se alle de staselige universitetsbygningene som utgjør Oxford sentrum. Her var også tanken at Marit hadde vært der før for nærmere 25 år siden, mens jeg var der for første gang. Oxford var en kjempehyggelig by som nok må besøkes på en litt lengre visitt.

Etter tog fra Oxford til High Wycombe og taxi til Marlow, landet vi direkte på The Coach, puben vi hadde forsøkt til lunsj dagen før. Vi fikk akkurat skviset oss inn på to seter ved disken og fikk smakt på maten de er kjent for. Maten var til å dele sa de, men det var ikke enkelt med bare en tallerken til hver rett. Vi fikk det til og spesielt minihamburgeren deres var spesielt god. Vi drakk også et glass lokal musserende fra Harrow & Hope som altså produseres i utkanten av Marlow! God var den også - vi kunne tenkt oss et besøk men de hadde ikke åpnet for sesongen ennå.

Sølvbryllupsdagen Cliveden House mandag 25 mars

Den store dagen begynte vi med frokost på The Compleat Angler, før vi gikk en tur for å finne puben med de to stjernene. Den heter 'The Hand & Flowers' og ligger noen hundre meter utenfor sentrum av byen.

De tar overnatting også, men var altså bortbestilt alle dagene vi var der. Dog er det en pub, så vi gikk inn og tok et glass med musserende, riktignok fra Kent side de var utsolgt på den fra Marlow. Til det spiste vi hjemmelaget bacon crisp, noe som var svært bra. Deretter var det taxitransfer til hotell Cliveden House, et herrskapshus som har tilhørt både hertuger og kongelige elskerinner.

Cliveden House fra ulike vinkler. Tårnet tjener som vanntårn for eiendommen. 

Litt interiør. Det største bildet er frokostbuffetrommet, ganske overdådig!

Det er tegnet av samme arkitekt, Charles Barry, som Highclere Castle og er dermed ikke ulikt både i størrelse og utseende. Den siste private eier av dette huset var familien Astor (de med Waldorf Astoria bl. a.) og på sekstitrallet var dette scene for en av de største politiske skandalene i Storbritannia, den såkalte Profumo-affæren. Svømmebassenget som spilte en viss rolle i den fantes ennå og nå med oppvarmet vann! Vi hadde funnet vårt sted... Men vi skulle jo ha et rom også og siden jeg hadde informert om vårt jubileum var vi blitt oppgradert til T.E. Lawrence suiten.

Jeg fikk tåle å bli kalt Andersen...

Den var ganske romslig, og man fikk virkelig en følelse av hvordan den gamle upstairs / downstairs verden artet seg. Middagen ble inntatt i restauranten og var meget dannet. Vi begynte med et glass Jaquesson i salongen før vi ble vist til bordet i spisesalen.

Hovedretten var rådyrfilet Wellington og selvsagt valgte jeg en Sørafrikansk Meerlust Rubicon til det siden det er 25 år siden vi stiftet bekjentskap med den for første gang i Namibia/Sørafrika. Vi fikk en liten ekstra dessert med Happy Anniversary på, noe som var riktig hyggelig. Den kom i tillegg til de to regulære dessertene, og spesielt vanilje suffleen var meget god.

Hjemreise tirsdag 26 mars

Frokosten ble inntatt ved et vindusbord med utsikt over hele den fantastiske hagen designet av 'Capability' Brown.

Deretter måtte vi forlate rommet, men vi forble ved poolen hele dagen frem til taxien hentet oss til Heathrow.

I tillegg til utendørspoolen til Christine Keeler, hadde de også en innendørspool, men været var så bra begge dagene at vi kunne sitte ute hele dagen og bade utendørs selv om det var mars i England! Vi ville ikke hjem men vi kunne trøste oss med at vi kunne besøke Lufthansa loungen på Heathrow og at vi ville få den meget gode sjokoladen de deler ut på Sas Plus.